Er ny-åndeligheten en vekker for kirken?

Deler av Den norske kirke er mer åpne overfor paranormale fenomener enn de var for 10–15 år siden, mye takket være kontakt og dialog med alternativbevegelsen. Alle som har åndelige opplevelser, skal behandles med stor respekt, og liturgi for rensing av hus er offisielt vedtatt. Det betyr likevel ikke at alle alternative praksiser tas imot med åpne armer.

Tekst: Elisabeth H. Reynolds   Foto: Tone Leksbø Walgermo og Elisabeth H. Reynolds

I over 10 år har den kristne dialogorganisasjonen Areopagos hatt stand på alternativmessene. Deres visjon er å være pådrivere for fruktbar dialog på tvers av trosoppfatninger, og å fremme trospraksiser som inkluderer meditasjon, kontemplasjon og respekt for skaperverket.

– Jeg tror at mange innenfor kirken oppfatter Areopagos som en plogspiss som har gått foran når det gjelder å knytte kontakter, være i aktiv dialog med og skape møteplasser mellom alternativbevegelsen og kirken, sier Liv Hegle (under t.h.)
Hun ble ordinert som prest i 2008 og har jobbet i Areopagos siden 2009. Hennes ansvar er blant annet å fremme dialog mellom kirken og miljøer som tiltrekkes av alternativ religiøsitet og nyåndelighet.

Vi er veldig opptatt av at den nye åndeligheten skal settes på dagsordenen. Jo mer vi kjenner til hverandres måte å tro og tenke på, jo tryggere blir vi i møte med hverandre. Da kan vi senke skuldrene og være i en fruktbar samtale med hverandre, sier hun.

Noe av det som preger mange av de som søker i det alternative, er at de ikke ønsker å sette sin tro i en bås. Ingen skal komme og fortelle dem hvordan de skal tro. De vil finne sin egen vei og sin egen sannhet. Man ønsker å kalles åndelig og ikke religiøs.

En velsignelse i forkledning

En kollega av Liv i Areopagos stilte et klokt spørsmål om kirkens møte med nyåndeligheten. Er nyåndeligheten en trussel for kirken – vil den få folk til å tro helt annerledes enn kirkens lære – eller er nyåndeligheten en velsignelse i forkledning?

– Vi konkluderer med det siste, fordi møter med mennesker som leter andre steder enn i kirkens tro og tradisjon, utfordrer oss som kirke. Hva er grunnen til at mange ikke opplever kirken relevant? Det får oss til å søke dypere i egen tradisjon og hente fram kirkens praksis, for eksempel meditasjon – en praksis som i lang tid har vært glemt i vår protestantiske kirke.

Vi møter mange mennesker som forteller om sterke åndelige, paranormale eller ekstraordinære erfaringer, og vi som kirke kan ikke være likegyldige til det. Dersom vi ikke vil være med på å lete etter forklaringer, går folk til andre miljøer for å få dem. Vi mennesker er jo skrudd sammen slik at vi vil ha forklaringer når vi opplever ting, sier Liv.

Areopagos skal som representant for kirken møte mennesker som deler sine åndelige og ekstraordinære opplevelser med stor respekt.

– Alle har krav på å bli tatt på alvor. I en dialog kan vi være med på å åpne øynene til hverandre. Vi ønsker å lytte til folk, og vi ønsker å utvide rommet vårt slik at vi kan romme det folk forteller oss. Det betyr ikke at vi går god for alle forklaringer og tolkninger. Men erfaringene må vi lytte til og ikke avvise, sier Hegle.

Siden nyåndeligheten vokste frem på 1960- og 70-tallet, har et økende antall kristne vist interesse for engler, meditasjon, klarsyn, mediumskap og andre paranormale fenomener.

– Jeg tror kirken i dag har blitt mye mer åpen for flere av disse fenomenene nå enn det vi var for 10–20 år siden. Men kanskje har ikke folk flest oppdaget det. Fremdeles tror mange at kirken bare er opptatt av rett tro, og at det er mye avvisning og fordømmelse, sier Liv.
Rensing av hus i liturgien

Et konkret eksempel på at kirken har blitt mer åpen, er at det på Kirkemøtet i april 2013 ble vedtatt liturgi for rensing av hus. Kirkemøtet er det øverste organet i Den norske kirke, og når noe blir vedtatt som liturgi, betyr det at det er kirkens offisielle lære.

– Kirken ønsker å ta på alvor at mange opplever slike fenomener. Vi som kirke har jo også verktøy og redskap, og hvorfor skal ikke vi flagge det og si at vi som kirke også mener noe om dette, spør Liv.

Som prest tror hun at kirken må være mye mer frimodig med å tilby de redskaper og verktøyer kirken har, i stedet for å avvise folk og være engstelig for hva de opplever.

Liturgien kalles «Velsignelse av hus og hjem» og inneholder skriftlesning, trosbekjennelsen, bønn og velsignelse. Det står imidlertid tydelig i liturgien at kirkens oppgave ikke er å ta stilling til mulige årsaker til den opplevde uroen i huset, men å gi sjelesorg og hjelp ved Guds ord og bønn. Man får altså ingen diagnose eller forklaringer på fenomenet.

Da liturgien for rensing av hus ble utarbeidet, lyttet kirken til råd og erfaringer nordfra. For i Nord-Norge og Finnmark har kirken drevet slik prasis i lang tid.

– Jeg tror at kirken i de nordligste fylkene har vært mer åpen for en del paranormale erfaringer. I den kulturen har folkereligiøsiteten hatt mye mer av de elementene hele tiden, slik at kirken ble tvunget til å forholde seg til det, sier Hegle.

Meditasjon på full fart inn

Mange innefor kirken har de siste 10–15 årene begynt å lete og gå dypere innenfor i sin egen tradisjon. Impulser fra nyåndelige retninger har utfordret og inspirert, som troen på engler, klarsyn og opplevelsen av åndekontakt. Spesielt har interessen for meditasjon bredt seg.

Etter reformasjonen, altså etter at den lutherske og den katolske kirken skilte lag, så har ikke meditasjon vært del av den lutherske kirketradisjonen. For noen tiår tilbake tok de fleste av Den norske kirkes biskoper avstand fra meditasjon. Dette har forandret seg i dag, og flere av biskopene kan fortelle om egen meditasjonspraksis.

– Meditasjon har vi vært litt redde for, men det er nå på full fart inn i kirken, sier Hegle. Areopagos arrangerer flere kurs og retreater om meditasjon. I mai har de retreatet «Veien til din sjel», hvor de går inn på en meditasjonsform som er basert på tekstene etter dominikanermunken Mester Eckhart og teknikker fra det indiske yogasystemet.

– Retreatbevegelsen var de første som begynte å ta meditasjon tilbake i offentlighetens lys her i Norge for over 50 år siden. Mange kristne har oppdaget meditasjon som en ressurs de siste årene. Det er en en åndelig praksis som mange i kirken ønsker å ta tilbake, sier Liv.

Går vi helt tilbake til ørkenfedrene og klostervesenet, var meditasjon en kjempeviktig praksis. Det har hele tiden vært kristne som har drevet med meditasjon. Men i nyere tid er det først de siste 10–15 årene det har blitt vanlig å snakke, skrive og undervise åpent om meditasjon innenfor kristne kretser.

Meditasjon har vi vært litt redde for, men det er nå på full fart inn i kirken.

Guds sendebud

Troen på engler er et annet eksempel på at nyåndeligheten har satt i gang prosesser innenfor kirken. Bibelen er full av historier om engler og englemøter. Men kirkens englelære skiller seg helt klart fra nyåndelighetens engletro.

– Da prinsesse Märtha kom med sin engleskole, englebok og seminar på alternativmessen hvor 1000 mennesker deltok, ble det helt klart en ny oppvåkning for kirken. I Bibelen står det masse om folk som hadde besøk av engler. Kanskje vi må begynne å forkynne det?

Den store forskjellen fra kirkens lære er at engler primært er Guds sendebud. Engler kan komme og være til hjelp og trøst, og folk kan få besøk av engler. Men innefor det nyåndelige kan englene påkalles, nesten som om englene er et mellomledd mellom Gud og mennesket. Kanskje virker Gud litt alvorlig, fjern eller langt borte, mens englene er søte og nærmere oss? undrer presten.

– Å skulle ta kontakt med en engel for å få hjelp blir kanskje litt fjernt for en kristen?

– For meg er det mye mer naturlig å henvende meg direkte til Jesus eller Gud. Det ville være veldig unaturlig for meg å be til en engel. Jeg tenker at jeg har en direkte adgang til Gud, og da har jeg ikke behov for et mellomledd, sier Liv.

Skeptisk til medium og spåere

Kirkens folk er åpne for at mennesker kan oppleve nærvær av avdøde. Mer skepsis er det mot å ta aktiv kontakt med avdøde.

– Det jeg har mest problemer med på alternativmessene, er alle seansene der et medium inviterer til samlinger, og så tar de aktiv kontakt med de døde og de døde kommer med budskap. Vi vet at millionvis av mennesker kan fortelle om å ha kontakt med de døde. Men det er viktig å skille mellom aktiv kontakt og passiv kontakt, sier Liv.

Passiv kontakt med de døde kan mange oppleve den første tiden etter at de har mistet en nær i familien eller en venn. Mange forteller at de følte et nærvær, hørte en stemme eller så noe.

– Men derifra til det å være et medium og henvende seg til de døde passer ikke inn med min teologi. Innenfor alle de klassiske kirkesamfunnene er det å ta kontakt med de døde fremmed, sier presten.

Direkte advarsler

– Er mediumskap og det å kommunisere med de døde syndig?

– Hva er synd? Slik jeg tenker, er det like mye sjelesørgeriske årsaker som ligger til grunn for rådet om ikke å ta aktiv kontakt med de døde. Det kan skape frykt og bindinger, sier Liv. Hun har hørt flere historier fra folk som har vært på mediumseanser og blitt veldig engstelige etterpå. Selv om mediets intensjon med seansen er god, gir det ikke alltid mottakeren av budskapet en god opplevelse.

– I Det gamle testamente (5 Mos 18,10–11) er det direkte advart mot å ta kontakt med de døde, og med spåmenn eller de som gir råd om fremtidige liv, sier Liv.
Hun er også skeptisk til spåfolk, håndlesere og andre som ønsker å si noe om fremtiden.

Som kristen tenker jeg at min fremtid og mitt liv ligger i Guds hender. Det at folk skal si noe om min fremtid, tror jeg kunne være med på å binde meg. Jeg har egentlig ikke lyst til å vite hva som ligger der fremme. Det ligger både mentalhygieniske og sjelesørgeriske grunner til å gi denne typen råd. Kanskje kan man bli engstelig for det som skjer, sier Liv.

Råd om å velge

En del usikre og søkende mennesker spør de ansatte i Areopagos om råd til hvordan de skal velge riktige metoder og praksiser på alternativmessene. Hva er trygt og hva bør jeg ikke utsette meg for?

– En generell regel kan være at det som er frigjørende, livgivende og det som gjør meg godt – da kan jeg få lov å tenke at det kan jeg være positiv til. Den hellige ånd i Bibelen – det er faktisk hunkjønn – hun er livgiveren. Det som derimot binder meg, trekker meg ned og skaper frykt – det tar jeg avstand fra, sier presten.

Helvete, synd og djevelen

På tross av kirkens utvikling har mange fortsatt fordommer mot kirkens fokus på dogmer, rett lære og kirkens autoriteter. Ofte handler fordommene om kirkens forkynnelse av synd, helvete og djevelen.

Jeg tror at mange av de som har fordommer mot kirken, sitter fast i et bilde av kirken som ikke stemmer lenger. Kirken er i utvikling. Det skulle jeg ønske folk oppdaget mer. Helvete og synd er en mye mindre del av forkynnelsen enn det var for 50 år siden, sier Liv.

På 50-tallet snakket kristne om synd som helt konkrete ting. Synd var drikking, røyking, dans, kino og kortspill. Dette er det ikke så mye av i dag.

– Synd betyr å bomme på målet. Mennesket er ment å leve i en relasjon til Gud, og den relasjonen ble ødelagt ved syndefallet. Jesus kom for å gjenopprette den relasjonen. Hensikten med mitt liv er å leve i et fellesskap med Gud, sier Liv.

Da den store helvetesdebatten skjøt fart på 50-tallet, etter en berømt radiotale av indremisjonshøvdingen og teologiprofessoren Ole Hallesby, skremte det veldig mange mennesker.

– Jeg tror ikke det er noen god vei å skremme folk til kirken eller til tro fordi de er redde for synd. Kirkens budskap og et av kirkens viktigste oppdrag er å vise hvem den levende Gud er, sier presten.

En Gud med et ansikt

På alternativmessen snakker mange om Gud som en sterk kjærlighetskraft og en universell kraft.

– Ja, Gud er det også. Men kirkens lære er at Gud samtidig har et ansikt, og at Gud er en person vi kan henvende oss til. Når man lever i et daglig forhold til Gud, vil man i neste omgang bli opptatt av å leve rett. Vi vil ønske å leve på en slik måte at vi kan være et godt eksempel, ved at Guds kjærlighet og Guds bilde kan bli synlig i oss, sier Liv.

Når det å leve i et nært og godt forhold til Gud blir det viktigste, blir begrepene synd og helvete underordnet.

– Jesus er et forbilde. Han har vist oss hvordan et sant menneskeliv skal være angående å leve i relasjon til Gud og ønske å gjøre godt for sin neste. Den kristne lære har et tredobbelt kjærlighetsbud: Du skal elske Gud, og du skal elske din neste som deg selv. Du skal ikke utslette deg selv, sier Hegle.

En nyåndelig revolusjon?

Norge er et av de mest sekulariserte land i Europa. Det betyr at religion har fått mindre plass i det offentlige rom. Vi har ingen statskirke lenger, og båndene til staten blir stadig løsere. Mange mener også at kirken innad har blitt påvirket av sekulariseringen, og at den har blitt for lite åndelig.

I det alternative landskapet har derimot åndelighet blitt hverdagskost. Her snakker man lett og åpent i det offentlige rom om åndelige temaer. Energier, engler, chakraer, healing, varme hender og kontakt med de døde er en del av hverdagsspråket.

Folk har forlatt kirken. De søkte Gud, men de fant bare ordene om Gud. Derfor søker de andre steder. Slik tror jeg at kirken utfordres.

– Vi er nødt til å ta stilling til de tingene som møter oss utenfra, spesielt fra alternativbevegelsen og nyåndeligheten. Det å hjelpe folk å sette et språk på det de opplever, er noe kirken utfordres på, sier presten.

 

Positivt overrasket

Areopagos har fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som er forundret over at kirken er til stede på alternativmessen.

– Ikke sjelden hører vi at det var fint å snakke med en prest som forstår meg, som lyttet uten å fordømme og rommet min historie, sier Liv.

Det er fortsatt stor variasjon innenfor kirken og kristne miljøer om hvordan man ser på paranormale fenomener. På grunn av en del kristnes fordommer mot det alternative feltet er det mange som vegrer seg for å fortelle åpent om sine åndelige opplevelser. De er redde for å bli misforstått, mistenkeliggjort, bli bortforklart eller bli fortalt at dette kan være fra djevelen. De er redde for å bli satt i bås eller bli stemplet som psykisk syke.

– Fremdeles kan du høre kristne som sier at «nei, alternativmessen, der kunne jeg aldri tenkt meg å dra. Det er bare humbug. De er bare skrullete». Det er en veldig nedlatende holdning. Jeg blir harm av slikt. Man kan ikke snakke slik om hverandre.

Det jeg ser på alternativmessen, er folk som er nysgjerrige og er på søken. Vi kjenner vel alle på lengsler og ønsker. Vi er på leting etter verktøy kan gi oss livshjelp, sier Hegle.

I Areopagos er de veldig tydelige på at enhver som er på søken, har krav på å bli tatt på alvor og med respekt, selv om folk søker på andre måter enn det kirkens ledere ville veiledet til. De er opptatt av å bidra til at kristne tar i bruk de ressursene kirken har for å kunne inspirere og hjelpe mennesker. Det kan være kristne forklaringsrammer, åndelig veiledning og redskaper som kan bidra til et bedre og mer meningsfylt liv.

Hva er Areopagos?

Areopagos er en dansk-norsk kristen dialogorganisasjon. De arbeider blant annet gjennom møter med mennesker som befinner seg i randsonen av kristen tro, og mennesker som har en annen tro enn den kristne. De ønsker å være en pådriver for dialog og for å etablere trospraksiser preget av meditasjon, kontemplasjon, innsikt og respekt for skaperverket.

Halvparten av de 11 ansatte i Areopagos Norge er prester med beina godt plantet i den lutherske tradisjon. Samtidig ønsker organisasjonen å være et økumenisk fellesskap. Det betyr at frivillige som jobber for Areopagos, ikke trenger å tilhøre Den norske kirke, men kan for eksempel komme fra Metodistkirken, Frelsesarmeen, Den katolske kirke eller Pinsebevegelsen.

Navnet Areopagos er hentet fra en høyde i Athen, der det i antikken var reist et alter for en ukjent gud. Her møttes mennesker for å snakke om livets dypeste spørsmål.

Prest Liv Hegle i Areopagos jobber for å fremme dialog mellom kirken og miljøer som tiltrekkes av alternativ religiøsitet og nyåndelighet.

Historien bak Areopagos

Forløperen til Areopagos er Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon, en stiftelse som ble til i Kina i 1926. Bak denne stod Karl Ludvig Reichelt (1877–1952) og Notto Normann Thelle (1901–1990), som drev misjonsarbeid blant buddhistmunker i Kina. Stiftelsen hadde sitt misjonssenter i Hong Kong, kalt Tao Fong Shan (TFS), som opp gjennom årene har gitt Areopagos sin identitet og historie. Etter andre verdenskrig skiftet senteret karakter fra å være et pilegrimssenter for buddhistmunker til å bli et senter for dialog, retreat, spiritualitet og kunst.

Areopagos har hatt stand på alternativmessene i over ti år. Her møter de ofte folk som synes det er fint å få snakke med en prest som forstår, lytter uten å fordømme og rommer deres historie.

For mer informasjon, se www.areopagos.no.