Døden er undervurdert

Veldig mange er redde for å dø, i alle fall for å dø helt plutselig, for å dø altfor tidlig eller før man er klar. Men hva er det vi egentlig er så redde for? spør Christian Paaske. For er alternativet noe bedre – altså å leve evig i den samme fysiske kroppen og tilværelsen du er i nå? Her deler han noen betraktninger om døden og hvorfor vi ikke trenger å være så fryktelig redde.

Et lån med ukjent forfallsdato, pleide min far å si om døden. Han var forretningsmann og ble gjeldfri for mange år siden. Også for ham var døden er et uunngåelig faktum. Men det er ikke døden som plager oss mest. Det er usikkerheten ikke å vite når døden inntreffer og hvordan. Vil det være en lang og smertefull død med sykdom og lidelse, eller overraskende og plutselig som en strømstans eller knock-out fra en knytteneve helt ut av det blå?

Døden i seg selv er en brå overgang, for det er ingen mellomting. Enten er du levende eller død. Det er som å fly. Det er ikke farlig å fly. Det er når flyet treffer bakken i et flystyrt som er farlig.

Døden er et definisjonsspørsmål

I medisinsk forstand inntreffer døden når hjertet slutter å slå, lungene tar ikke lenger opp oksygen og hjerneaktiviteten flater ut og viser ingen elektrisk aktivitet. Da er du fysisk død og det er på tide å innhente tilbud fra forskjellige begravelsesbyråer.

På det mentale plan er døden straks mer problematisk fordi vi vet ikke hva den døde opplever, eller om det oppleves noe i det hele tatt. Mange antar at døden er denne form for sort hull av ingenting, hvor det er umulig å oppleve noe som helst siden hjernen er som et dødt batteri – like forgjeves som å starte en mobiltelefon tom for strøm. Fra dette perspektivet burde døden være lite å bekymre seg for, fordi med døden forsvinner ikke bare bekymringen, men alt.

«Saved by the bell»

Noe som satte mange på andre erfaringer var blant annet erfaringer fra begravelsesbransjen. Det var bekymringsfullt at når kister fra tid til annen ble gravd opp igjen, fant de skrapemerker på innsiden av kistelokket. Derfor ble det montert en liten bjelle på toppen av gravstedet og med en snor ned til kisten, for sikkerhets skyld. Utenom arvingene fikk mange glede av denne fikse innretningen.

Få begravelsesbyråer tilbyr denne gravklokken lenger. Den ble avskaffet når materialistisk vitenskap fordrev kristendommen med tilvarende fallende frykt for helvete, men desto større frykt for døden. Alt vi har igjen av denne praksisen ligger i det engelske utrykket «to be saved by the bell».

Nær-døden-opplevelser

Den slags kalles å være skinndød og var forløper til det vi i dag kaller nær-døden-opplevelser. Det finnes utallige rapporter om slike opplevelser fra personer erklært klinisk døde, for i løpet av varierende varighet vende tilbake i live til legers og pårørendes store overraskelse.

Mange som har hatt en nær-døden-opplevelse har følt at de ble trukket mot et skarpt lys som ble større og større, eller at de ble dradd mot lyset gjennom en mørk tunnel som blir lysere og lysere. Foto: Karin Henseler, Pixabay

Fenomenet er omfattende forsket på og kartlagt og viser ofte gjentakende mønstre felles for de fleste nær døden-opplevelser. Det mest karakteristiske er at personen får en ut-av-kroppen opplevelse hvor de ser og observerer den døde kroppen, hører legenes samtaler og kjenner på følelsene til de andre omkring dødsleiet.

Videre oppleves i de aller fleste tilfeller en ubeskrivelig kjærlighet og lykke. Så stor at når de vender tilbake er all frykt for døden forsvunnet, fordi de har aldri opplevd noe mer vakkert, grensesprengende og ekstatisk. Videre fører det ofte til erkjennelsen av å være et sjelelig vesen og en visshet om at når kroppen dør, lever sjelen videre i andre dimensjoner. Det blir ikke lenger en tro, men noe de vet.

Det finnes ingen død

Hvis du kan oppleve at du dør, må du jo være der for å oppleve det, og da kan du ikke være død. Og skulle all bevissthet forsvinne med døden, er det i hvert fall ikke noe problem. Det anbefales likevel å helgardere seg – for tenk hvis det er noe på den andre siden likevel?

Når sjelsfornektere forlater kroppen, får de ofte store orienteringsproblemer når de oppdager at kroppen er borte mens de fortsatt er våkne og ved bevissthet. De vet ikke hvor de er, famler omkring vettskremte og er helt ute av seg. En bratt læringskurve møter dem på den andre siden, men de får heldigvis hjelp fra velmenende sjeler – ofte  av familiemedlemmer og gamle venner som kommer dem i møte og sier: «Hva sa jeg?!»

Hva er alternativet?

Det er paradoksalt at det finnes så mye motstand, frykt og lite aksept av døden tatt i betraktning at alternativet er mye verre. Tenk hvis det ikke var noen fysisk død og vi satt fast i denne kroppen som en evighetsmaskin som aldri stanset?

Etter de første par hundre årene ville nok de fleste bli ganske lei av å stå opp, gå på jobb, spise, se på TV og sove. Det vil være som aldri få sove, og ikke få de velsignede timene av drømmeløs søvn fri fra opplevelser. Det ville være som en film som aldri tar slutt, eller være på tivoli med de samme karusellene igjen og igjen, eller en Beethoven symfoni som aldri kommer til den avsluttende finalen. Skjebnesymfonien er faktisk litt slik.

Det ville også vært urettferdig overfor nykommere hvis alle andre har levd i tusenvis av år. Hvis Leonardo Da Vinci, Mozart, Shakespeare, Edisson, Tesla og andre genier fikk drive med sitt i det uendelige, kunne andre begynnende kunstnere og oppfinnere bare pakke sammen lenge før de kunne få begynt.

Alt har sin tid

En begynnelse har alltid en slutt. En fødsel medfører også en død. Det er livets dans av skapelse fra det umanifesterte til det manifesterte og tilbake til det umanifesterte. Det er en drøm spunnet ut av bevisstheten selv.

Aksepter alle sider av livet, fordi et liv uten døden er et mareritt mye verre. Faktisk er døden mye bedre en sitt rykte. Det er å bli født som er vanskelig. Døden er det søteste kyss du noensinne vil oppleve.

«Aksepter alle sider av livet, fordi et liv uten døden er et mareritt mye verre.»

Spread the love