En stor sjel har vandret videre

Sissel var først en stille stemme. Så slo hun ut i full blomst og ble en av selvutviklingsmiljøets mer kjente ansikter. Utgivelsen av boken «Pust» i 2002 satte fart på sakene, etterfulgt av oversettelser til flere språk, TV-programmer, intervjuer og etableringen av Jupiter-senteret i Son hvor hun lenge var en sentral og drivende kraft.

Meld deg inn i dag og få tre måneder gratis abonnement


Før det var Sissel Tvedte sølvsmed og emaljemaler med et rolig liv med mann og barn. Etter hvert fikk selvutvikling og virke som terapeut og lærer en stadig større plass i hennes liv. Hun annonserte aldri for verken behandling eller kurser. Det tok jungeltrommene seg av. De som skulle til Sissel fant henne, eller hun fant dem gjennom usynlige veier.

I møte med Sissel var hennes glødende engasjement slående. Hjertevarmen strålte mot deg, blandet med godt humør og alltid med et muntert smil på lur. Men bak det livlige ytre føltes stillheten, roen og med forbindelsen til det åndelige så nært tilstede. Sissel rørte ved sine medmennesker og hjalp utallige til å komme i kontakt med seg selv gjennom rebirthing, healing, meditasjon og ved å være den hun er. Men bak dette lå det en lenger prosess. Først måtte hun hjelpe seg selv.

Savn og smerte

Barndommen var ikke uten savn og smerte. Hun mistet kontakt med moren sin da hun var to år gammel. Moren ble først innlagt på sanatorium for tuberkulose og døde fire år senere. Hun havnet i en kort tid på barnehjem hvor en sprudlende og glad pike ble forvandlet til et taust innelukket og stille barn. Hun ble oppfattet som annerledes, ble mobbet av de andre og knyttet seg tidlig til dyrene som fredelige og mer forståelsesfulle venner. Hun vokste opp med sin far, eldre søster og hushjelper.

En Indiatur i 1989 ble dramatisk. Hun bodde i en ashram i Himalaya hvor hun bidro med religiøse tjenester og healing. Hennes medfølelse overfor en liten pike med dysenteri gjorde at hun gikk ut over sine grenser og unnlot å beskytte seg. En kjent indre stemme kom opp i henne: «De andre er viktigere enn meg, dessuten klarer jeg det nok.» Hun healet den lille piken, og la i tillegg til en bønn: «Herre, la meg ta det på meg. La den lille piken bli frisk.»

Minutter etter besvimer hun. Barnet ble friskt, men Sissel dødssyk. I ukevis svevde hun ut og inn av kroppen, svingende mellom et smertehelvete og bevisstløshet på et indisk sykehus. Hun fikk nesten ikke stell, da indiske sykehus er basert på at familiemedlemmene pleier de syke. Sønnen hennes kom henne til unnsetning. Med ambulansefly ankom hun Ullevål sykehus mer død enn levende. Etter flere måneder kom vendepunktet da en lege sa til henne: «Du må bestemme deg for å være her – vi kan ikke klare dette.»

Ble aldri pensjonist

Med fem planeter i Værens tegn fikk denne kraften i henne en sjanse til å vise hva den var verdt. Hun mobiliserte de siste rester av vilje og ble frisk. Hun reiste hjem og etter et halvt år vendte hun tilbake til sykehuset. Legene møtte henne med vantro, som et medisinsk mirakel. Gradvis kom styrken tilbake. Sissel fortsatte der hun slapp med healing og videre utvikling, dog med viktige erfaringer og større modenhet, etter en reise som ble litt lenger enn planlagt.

Sissel pensjonerte seg aldri. Til det hadde hun det alt for travelt. Eller som hun selv sa; «Jeg har stor energi og glede over alt for tiden. For tiden…? Jeg har jo denne gleden i meg hele tiden, og energien. Det virker som om det blir mer og mer av begge deler.»

Alt som har en begynnelse, har også en slutt. Det gjaldt også for Sissels liv. Den 5. desember forlot hun fredfullt denne verden. Hun lever videre i dypet av våre hjerter med takknemmelighet og glede. Hun vil alltid være med oss og vi vil møtes igjen når vi som henne forlater tiden. Fred lyse over hennes minne!

Sissel Tvedte ble en av selvutviklingsmiljøets mest kjente ansikter. Foto til høyre i montasjen: Arild Mikkelsen.
Spread the love