Effektene av mobbing del 2: Lærere har enorm påvirkningskraft

At mobbing blant skolebarn kan forekomme er en selvfølge. Hvordan det håndteres av lærere kan i ytterste konsekvens avgjøre om mobbingen får bre seg som en epidemi eller om den blir stoppet. Manglende eller inkompetent inngripen kontra kompetent inngripen og grensesetting kan i noen tilfeller utgjøre forskjellen mellom liv og død, hevder livsveileder Andreas Aubert.

Artikkelserie om mobbing, del 2 av 3  

I februar 2020 ble den første artikkelen i denne serien lagt ut: Mobbingens sanne natur: «Du er fundamentalt uakseptabel».

I den delte jeg en del generelle tanker om fenomenet mobbing og koblet det opp mot samfunnets verdier og menneskesyn. I artikkelen du nå leser deler jeg mer av min personlige historie relatert til det å bli mobbet.

Jeg ble mobbet gjennom mange år, særlig fra 11 års alder og ut ungdomsskolen. Jeg husker jeg noen ganger gråt i senga om kvelden og ønsket at jeg var «normal» slik at jeg ikke ville ha opplevd dette helvetet. Med artikkelen du nå leser ønsker jeg å skildre indre og ytre aspekter av klimaet jeg levde i, med utgangspunkt i hvordan det opplevdes den gang.

Jeg lever et godt og meningsfylt liv i dag, selv om jeg opplever utfordringer slik vi alle gjør. Intensjonen bak å skrive denne artikkelen er et håp om at delingen av mine personlige opplevelser kan bidra til å skape mer bevissthet rundt hvor forferdelig mobbing er og viktigheten av å ta noen skikkelige grep rundt det. Jeg håper også at artikkelen kan nå mennesker som er, eller har vært, i samme situasjon som jeg selv var – slik at de forstår at de ikke er alene og at de kan få håp om at det er mulig å frigjøre seg fra mobbingens langsiktige konsekvenser.
 
Jeg var verdiløs

I årene da jeg ble mobbet lurte jeg veldig på hva som var galt med meg. I mitt barnlige sinn hadde jeg fortsatt tro på en rettferdig verden der ting ga mening. Jeg stod da mellom alternativene at enten var det noe alvorlig galt med meg, eller så var de som mobbet meg noen forbanna idioter. Men det har man ikke lov til å si og det innebar mye skam å ha så dømmende tanker om alle menneskene som mobbet meg. Da dukket det opp en indre konflikt, med spørsmål som: Var det de gjorde mot meg egentlig så ille? Var det bare jeg som var for sensitiv? Eller stod det virkelig så ille til med dem som det kunne virke som? I så fall, hvorfor grep ingen inn?

Det ble vanskelig å opprettholde over tid et syn på at det var noe «galt» med de som mobbet, når erfaringene mine så ut til å indikere at det var meg det var noe feil med. Hvorfor kunne ellers så mange mennesker gå så grovt til angrep på meg gjennom flere år?

Ut ifra min barnlige logikk konkluderte jeg altså at jeg hadde liten verdi. Selv hvis jeg kanskje hadde verdi, så opplevdes det som livsfarlig å hevde meg selv, det ble nesten alltid slått ned på og jeg hadde ingen sjans. Så den reelle, opplevde virkeligheten jeg levde i store deler av tiden var at jeg hadde liten verdi og derfor måtte undertrykke min egen livsgnist.

Indre kamp

Foto: Wokandapix, Pixabay

Denne indre kampen rundt om jeg kunne stole på meg selv og at mine impulser og interesser var verdifulle, på tross av at mine ytre uttrykk for dette stort sett ble slått ned, skapte en dyp indre forvirring og splittelse som jeg har brukt mye av mitt voksne liv på å bearbeide. Det var som om det å være meg implisitt innebar at jeg måtte være i konstant, overveldende konflikt med andre. Det virket som om det var umulig for meg å være meg selv, uten at det ble opplevd som en trussel mot de som mobbet meg – selv om jeg ikke hadde noe ønske om konflikt.

Situasjonen ville vært helt annerledes hvis lærerne hadde grepet inn heller enn i stillhet samtykke i mobbingen og å gi den en form for gyldighet ved å gå inn i idiotiske diskusjoner.

Eksempler på uansvarlige lærere

Jeg vil gi noen eksempler på mobbing og hvordan lærerne forholdt seg uansvarlige til det.

1. Stilltiende samtykke

I 6. klasse hadde vi en time der vi snakket om hva navnene våre betød. Alle hadde fått i hjemmelekse å undersøke dette. En elev forklarte sitt navns betydning og en jente uttrykte hånende «det passer ikke!». Da jeg sa at mitt navn betydde mann eller maskulin, sa samme jenta «det passer I HVERT FALL ikke». Læreren sa ikke noe som helst, men bare lot jenta holde på slik. At ingen stod opp for meg kunne tolkes som om alle var enig i det jenta sa, eller at jeg ikke var verdifull nok til å bli forsvart eller støttet. Jeg følte meg usynlig.

2. Idiotiske diskusjoner som ga mobbingen gyldighet

I en time var det en elev som utbrøt at ingen likte «Jens». En annen elev sa «jo, Andreas liker Jens». Da sa en tredje elev «men Andreas er homo!». Disse kommentarene var bare rent hån og angrep på «Jens» og meg, uten at læreren grep inn. Det læreren derimot festet seg ved var bruken av ordet homo. Hun forstod ikke at det var brukt utelukkende som et skjellsord, som å si «verdiløs idiot» eller lignende. Heller enn å si at slike utsagn var uakseptable, begynte hun med et foredrag om at man i 11-års alder ikke kan kjenne sin legning – da må man liksom være 18 år eller noe sånt.

Hennes måte å håndtere dette på hadde særlig de to følgende negative konsekvenser:

1. Hun ga mobberne gyldighet ved å gå i dialog rundt innholdet i det de sa, som om det hadde noen større legitimitet enn det faktisk hadde.

2. Hun misbrukte situasjonen (et angrep på «Jens» og meg) til å snakke generelt om et tema (homofili og seksuell legning) heller enn å ivareta oss to ved å sette en stopper for trakasseringen. Hennes generelle preik fikk meg også til å tvile på min indre opplevelse av at jeg var heterofil. Selv om jeg bare var 11 år gammel var det få ting som var klarere for meg enn at jeg likte jenter. Og selv dette skulle hun ta fra meg.

Å ødelegge noe fysisk

En slik mangel på inngripen er ikke unikt for lærere. Realiteten er at de fleste av oss kan leve svært godt med at våre medmennesker lider og blir skadd for livet gjennom mobbing og trakassering, mens med en gang noe materielt blir ødelagt så blir det ramaskrik.

Min opplevelse av mobbing og fremmedgjøring var så fæl og mine mange forsøk på å bli hørt og tatt på alvor ble ikke imøtekommet. Jeg hadde gjentatte ganger forklart lærerne hvordan jeg ble behandlet. En gang sa jeg i en time gjentatte ganger fra om mobbingen, og til slutt ga jeg beskjed «nå går jeg hjem, jeg kan ikke holde ut dette», hvorpå jeg gikk hjem. Mobberen ble værende, det var jeg som måtte lide. Likevel ble det ikke fulgt opp på noe som helst vis. På tross av alle gangene jeg ga beskjed, kunne mobbingen få lov til å fortsette.

I perioder der jeg hadde det som verst vekslet jeg mellom selvmordstanker og tanker som ga håp, for eksempel: «Hvis jeg knuser i stykker min el-gitar, vil folk da forstå at dette er alvor? Vil jeg da kanskje få hjelp?» Men jeg gjorde i realiteten aldri dette. El-gitaren var jo verdt masse penger og jeg var jo åpenbart ikke verdt særlig mye, siden mobbingen uhindret bare pågikk og pågikk. Så det å gå til et slikt skritt med den edle motivasjon at det kanskje ville hjelpe, det gjorde jeg ikke. Det finnes da tross alt en grense?

Tente på lærerværelset

Det finnes noen mennesker som er modigere enn det jeg var da. En gutt som ble mobbet intenst over flere år ville hevne seg på lærerne, som han mente hadde hovedansvaret for at dette hadde fått pågå. Da han var i slutten av tenårene tente han på lærerværelset ved sin tidligere skole. Dette ble lagt merke til, fordi skolebygningen var selvfølgelig mye mer verdt enn ham. Han ble dømt for hendelsen, men ikke straffet, da retten erkjente at han vedvarende hadde blitt sviktet av det offentlige apparatet. Det er gått flere år siden hendelsen og mannen er nå tidlig i 20-årene. Han har fortsatt ikke fått hjelpen han trenger. Han lever i isolasjon og den lille kontakten han har med hjelpeapparatet har ikke hatt noen positiv effekt. Dette er dokumentert i dokumentaren De glemte guttene som gikk på TV2 i januar 2020, der mannen intervjues. Dokumentaren var episode 7 i første sesong av serien Norge bak fasaden.

Hva skal man da gjøre, hvis ikke selv det å tenne på lærerværelset får autoritetene til å åpne øynene og ta ansvar? Hvis et slikt dysfunksjonelt klima ligger i bunn kan jeg godt forstå skyteepisoder på amerikanske skoler. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før det samme skjer i Norge, med mindre mobbeproblematikken tas på alvor.

Fra TV2-dokumentaren «Norge bak fasaden» og episoden «De glemte guttene».

Hat mot samfunnet

Mobbingen innprenter at «flertallet er imot meg» og «autoritetene/samfunnet» (altså lærerne, skoleledelsen med mer) synes det er ok. Det er helt forståelig at barn og unge konkluderer på denne måten. Det gir et virkelighetssyn som fratar all tillit, håp og verdighet. Det eneste håpet ligger kanskje i å ta hevn.

Jeg skjønner heldigvis i dag at det er mulig å oppleve det jeg opplevde uten at det betyr at det er noe fundamentalt galt med meg, og at lærernes manglende inngripen skyldtes feighet og inkompetanse mer enn at de aktivt ønsket å støtte mobbingen. Jeg forstår også at det finnes mange autoritetspersoner i det norske samfunnet som er genuint ålreite mennesker med integritet, samtidig som det også finnes en del idioter. Men å bli fortalt dette på en rasjonell måte hjelper ikke stort hvis man har vært mobbet i årevis.

Terapeutisk bearbeiding må til. Som resultat av slik bearbeiding blir en mer nyansert virkelighetsoppfatning gradvis mer tilgjengelig. Derimot å begynne en relasjon til slike unge, fortvilte mennesker med å reagere på deres eksplosive følelser gjennom å komme med belærende prat om «hvordan ting egentlig er» vil bare forsterke følelsen av å ikke bli sett eller forstått og dermed forsterke ønsket om å ta hevn.

Kombinerer man barnets logikk med en enorm emosjonell ladning som nærmest tar over hele ens indre verden og derav farger alt det man ser i det ytre, så er det ikke annet resultat å forvente enn selvmord eller hevn. Selvmord kan skje enten rent fysisk eller ved at man begår et «høflig, langtekkelig selvmord» der man råtner som en taper for resten av livet, og da fikk mobberne til slutt faktisk rett.

Det andre alternativet er altså at man ønsker å ta hevn på samfunnet og kanskje også de som mobbet. I den indre tilstanden som skapes av mobbing kan det være vanskelig å se andre muligheter enn dette.

Årevis i selvbekostet terapi

Jeg er glad for at jeg har tatt de enorme bestrebelsene med å gå årevis i individuell terapi og gruppeterapi for å frigjøre meg fra denne indre låsningen, prosessere følelsene og få en dypere forståelse av situasjonen. Som konsekvens av dette kan jeg i dag leve med selvrespekt og verdighet og også være i stand til å se at samfunnet og mennesket består av så mangt – både godt og ondt. Hjelpen til å komme dit har jeg fått utenfor det offentlige systemet og det har altså blitt bekostet av familien og egne midler. Det er snakk om flere hundre tusen kroner.

Jeg gikk først til diverse psykologer, psykiatere og andre offentlige tilbud, samt prøvde noen medikamenter. I beste fall var det til litt hjelp eller det var nøytralt, men oftest bidro det til å forsterke fremmedgjøringen jeg allerede satt fast i og tok fra meg håpet om at jeg kunne få hjelp og komme meg videre. Hvis ikke engang disse såkalte «ekspertene» kunne forstå meg og hjelpe meg, da var det kanskje meg det var noe galt med? Og da ville kanskje resten av livet fortone seg som en fortsettelse av det helvetet jeg har vært igjennom? Å erfare inkompetansen til disse såkalte behandlerne innen psykisk helse forsterket opplevelsen av at samfunnet var fundamentalt råttent og idiotisk.

Inkompetente «eksperter»

Mange såkalte «eksperter» har mye akademisk kunnskap, men mangler mot og erfaring med dyptgående psykologiske og autentiske prosesser, påpeker Andreas Aubert. Illustrasjonsfoto: Tiyo Prasetyo, Pixabay

Det er ikke noe rart at de såkalte ekspertene ikke hadde større kompetanse, slik som deres utdanning er lagt opp. Stort sett er utdanningene deres rene akademiske studier, i liten grad erfaringsbaserte. Disse studiene krever ikke all verdens med mot, men mot er helt essensielt hvis man skal kunne kjenne seg selv og andre mennesker på dypet – noe som burde være formålet med slike utdanninger. Prosesser for å oppnå en slik kompetanse er meg bekjent ikke inkludert i utdannelsen deres i det hele tatt. Skulle disse «ekspertene» ha oppnådd den kompetansen som kreves for å hjelpe andre, måtte de ha gått gjennom autentiske prosesser av den typen jeg selv har gjort.

Et eksempel er en 10-dagers prosess der de første dagene var viet til at hver eneste deltaker, igjen og igjen, skulle stå foran de andre deltakerne og fortelle alle de tingene om seg selv som de var mest redde for at andre skulle vite om dem. Det er gjennom slik selveksponering, og ved å bevitne andre gjøre det samme, at man får et normalisert forhold til de vanskelige aspektene av egen psyke og tilsvarende en forståelse av andre menneskers utfordringer. Det får man ikke ved ensidig å forholde seg til psyken som et akademisk anliggende.

«Mot er helt essensielt hvis man skal kunne kjenne seg selv og andre mennesker på dypet.»

Krevde enorm innsats

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en familie som har kunnet hjelpe meg gjennom dette. I dag har jeg et godt og meningsfullt liv og har tatt i bruk ressursene mine. Jeg har møtt likesinnede, har et mye mer nyansert syn på verden, mennesket og livet og er i stand til å oppleve dyp kontakt med andre.

Selv om jeg har fått økonomisk støtte, skal det på ingen måte undervurderes at jeg selv har måttet gjøre en enorm innsats for å komme dit jeg er i dag. Hva med de som ikke har den ytre støtten som jeg har hatt, eller ikke makter å gå gjennom de terapeutiske prosessene som jeg har gjort? Jeg kan ikke se at det finnes mye håp for dem. Samfunnet har egentlig svært lite å tilby når det gjelder effektiv terapi.

Angrep på det som reddet meg

Noen av behandlingsformene jeg har benyttet meg av kan falle inn under «alternativ-kategorien», selv om jeg på mange måter er uenig i en slik merkelapp. En del folk som ikke selv har erfart metodene kan si ting som «det er ikke vitenskapelig belegg for at det fungerer» og tilsynelatende nærmest mene at de som utøver metodene bør havne i fengsel hvis de fortsetter å praktisere.

I slike øyeblikk, der det som reddet mitt liv og verdighet blir angrepet, kan jeg i korte øyeblikk komme tilbake til hat mot samfunnet. Jeg kan for noen øyeblikk gå tilbake til et svart/hvitt syn der jeg opplever at det etablerte ser ut til å gjøre alt det makter for å ta fra mennesker enhver mulighet til å overleve traumene som samfunnet på sett og vis stod ansvarlig for i utgangspunktet. Slike bestrebelser er i så fall basert på enten total uvitenhet eller ren ondskap. Heldigvis klarer jeg i dag å hente meg inn igjen og forankre meg i hva jeg skal bruke livet mitt til, heller enn å kjempe mot idioti.

Lærernes ansvar

Hovedpoenget mitt med denne artikkelen er både å skildre hvordan mobbingen påvirket meg og å framheve lærernes ufravikelige ansvar. Håpet mitt med artikkelen er at det kan inspirere lærere, foreldre og andre med påvirkningskraft til å redusere mobbingen og med det skape bedre vekstvilkår for den oppvoksende generasjon.

Dette er særlig viktig for unge som på en eller annen måte faller utenfor «normalen» ved at de har andre personlighetstrekk, evner, interesser og perspektiver enn flertallet. Da er det viktig at disse har arenaer der de opplever mestring og blir møtt med forståelse heller enn at deres unikhet blir grunnlag for mobbing, fremmedgjøring og et liv i forfall.

Relaterte saker:

Mobbingens sanne natur: «Du er fundamentalt uakseptabel»

Når bivirkninger av medisin ødelegger liv

Ble misbrukt som barn: Alle kan ta styrken og kraften tilbake

Om artikkelforfatteren:

Andreas Aubert er fast skribent og journalist for Mittmedium.no og Medium.

Andreas Aubert er utdannet terapeut og coach og er også journalist. Han tilbyr livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon, selvutviklingsgrupper for menn i form av kveldskurs, dagskurs og retreater, samt et bredt utvalg skrivehjelpstjenester.

Mer info/kontakt: andreas@autentisitet.no
Livsveiledning i Oslo og via Skype/telefon: autentisitet.no
Artikkelarkiv og skrivehjelp: andreasaubert.no
Mannsgrupper og andre selvutviklings-arrangementer: facebook.com/autentisitet.no

Spread the love