Leder: Da alt ble annerledes

Eller, ble det egentlig det for alle? Koronatiden – Covid-19-spøkelset. Hvordan har denne nye tiden påvirket oss? Har det bare vært negativt? Eller er det noen av oss som endelig har fått en hverdag som vi virkelig føler oss hjemme i?

Meld deg inn i dag og få tre måneder gratis abonnement


 

Jeg tenker på mennesketypene introverte og ekstroverte. La oss for enkelthet skyld tenke at det bare er disse to typene, selv om det selvsagt er et vidt spekter mellom disse.
Da tenker jeg at de supersosiale, ekstroverte menneskene har strevd veldig mye mer i den nye tilværelsen enn de introverte. For vi introverte visste jo ikke at vår livsstil egentlig kalles karantene. Vi har jo virkelig fått drømmetilværelsen. Hjemmekontor-digg. Ikke mer enn 5 personer samlet-digg. God avstand til andre-digg. Slippe invitasjoner til store sosiale sammenkomster-digg. Være hjemme-digg. Slippe closetalker-digg. Slippe klamme klaps på skulderen-digg. Slippe «hvordan går det»-digg.

Nei da, det er ikke slik at vi introverte er antisosiale eller usosiale. Det er bare det at vi ikke trenger like mye sosialt påfyll som de ekstroverte. Vi tar gjerne en middag med noen få, gode venner vi, ja helt frivillig til og med. Vi kan godt gå på en sommerfest eller to selv om vi alltid er de som først går hjem. Og ikke minst – og det er kanskje det vi liker aller best – samtaler en-til-en om noe vi virkelig brenner for. For smalltalk i store grupper er ikke vår favorittrett, nei det er rett og slett for slitsomt for en introvert hjerne.

Kan vi virke litt uinteresserte i andre? Ja, absolutt. Ekstroverte har en tendens til å være veldig interesserte i alt og alle, og det helt genuint – vil jeg tro. De stiller alltid masse spørsmål om hvordan helgen har vært. Hvordan ferien har vært. Hvordan det går med partner, barn, barnebarn, hytta, bilen, hobbyen og så videre.

Vi introverte svarer og svarer, men så … Vi mener ikke å være uhøflige. Men vi kommer altså ikke til å spørre tilbake. Det er som om hjernen vår ikke har kapasitet nok til å opparbeide seg den nysgjerrigheten. Men vi bryr oss veldig mye om våre nærmeste. Og der stopper det litt opp, gitt. Jeg kjenner til flere som sliter med dette fenomenet og tenker at vi kan bli oppfattet som litt overlegne, uhøflige og kanskje uinteresserte. Nei, det er ikke det som er grunnen, det er bare det at den sosiale delen av hjernen vår oftere må til lading.

Det må den ganske ofte, faktisk. Har man vært sosial en dag eller en kveld, så er lageret fylt opp i minst to måneder. Ikke akkurat hurtiglading vi snakker om her altså.

Så på vegne av alle introverte og ekstroverte vil jeg si at jeg håper virkelig at pandemien snart er over med tanke på liv og helse. Men enn så lenge kan vi introverte nyte denne fine usosiale tiden med god samvittighet og i trygg forvisning om at vi lett følger myndighetenes anbefalinger til sosial distansering.

Ekstroverte trenger ikke å late som de er introverte. Men introverte må stadig late som de er ekstroverte – det er liksom det som er samfunnets ideal. Nyt roen og tenk at når dette er over, skal jeg jammen meg slå et slag for den introverte livsstilen – opp og frem i lyset skal vi. Og de ekstroverte skal få fortsette med å lage liv og røre, det er jo helt topp. La oss være ekte og genuine.
La oss alle få være oss selv – uansett årsak!