Forskning på alternativ behandling

Høsten 2018 ble det gjort en observasjonsstudie i regi av NAFKAM (Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin) ved UiT. Hovedkonklusjonen var at det hovedsakelig var kvinner som oppsøkte healere, kvinnene var relativt høyt utdannet og de rapporterte i snitt om bedring på cirka 50 prosent fra de begynte hos healer til de avsluttet behandlingen.

Meld deg inn i dag og få tre måneder gratis abonnement



De ansvarlige for studien skriver i artikkelen at den opplevde bedringen bør ses i lys av blant annet mulige forventninger hos deltakerne og at studien ikke inneholdt en kontrollgruppe.

Avtroppende direktør Vinjar Fønnebø ved NAFKAM kommenterer selv studien på NAFKAM sine hjemmesider etter at den har fått bred omtale i media og er blitt møtt med både jubel og forferdelse.
Konklusjonen til Fønnebø er at gjennom denne studien har vi nå fått kunnskaper om at det hovedsakelig er kvinner som både bruker og erfarer nytte av healing, og vi har fått vite en del om hvilke plager de søker bedring for ved hjelp av healing. Dette er eksempler på forhold det kan være aktuelt å se nærmere på senere.

Kritikerne – som jo kryper frem så snart det kommer noe som tilsynelatende kan virke positivt om alternativ behandling – kritiserer studien for ikke å være vitenskapelig. NAFKAM har heller ikke påstått dette, men likevel hagler kritikken. Som denne:

– Dette er ren overtro! – Jeg syns det er rart at Sørlandet sykehus – som prøver å bli et universitetssykehus – bruker ressurser på denne type forskning. Vi har stor etterspørsel etter psykiatertimer, og jeg stiller meg undrende til at sykehuset da prioriterer tid til dette. Det sier kommuneoverlege i Arendal og professor ved Universitetet i Oslo, Preben Aavitsland, til NRK. Han understreker at to ting må være på plass i helseforskning: et fornuftig grunnlag og god metode.
– I denne studien er ingen av delene på plass. Det finnes ingen beviser på at det å holde hender på et menneske utløser noe som helst form for helbredende energi. Dette er ren overtro, sier han. Han mener dette er bortkastede forskningsmidler, og er kritisk til at staten holder et institutt som driver med slik forskning.
– Det bekymrer meg også at folk med alvorlige sykdommer nå skal tro at healing kan helbrede dem.

Ifølge overlege ved Sørlandet sykehus og spesialist i psykiatri, Olav Knudsen-Baas, som var en av dem som initierte studiet, er den vitenskapelig basert, og han mener resultatene gir grunnlag for videre forskning.

Fønnebø henviser blant annet til Oxford Research, som dokumenterer og utvikler kunnskap gjennom analyser, evalueringer og utredninger slik at blant annet politiske og strategiske aktører kan få et bedre grunnlag for sine beslutninger. Fønnebø mener studien faller godt sammen med observasjonene og anbefalingene fra dem. Han påpeker at de mener at NAFKAM hadde gjort lite forskning på mye brukte behandlingsformer som blant annet healing og massasje og rådet dem til å gjøre effektstudier av behandlinger på områder der dette ikke var gjort. De mente også at NAFKAMs relevans kunne styrkes gjennom et nærmere samarbeid med sykehusene og kommunehelsetjenesten. Dette synes NAFKAM var at et godt råd, og det sammenfaller dårlig med den sterke kritikken fra blant annet Preben Aavitsland.

Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å gjennomføre en grundig, vitenskapelig studie av healing. Det er jo ingen grunn til å tro på at alle de som går til en healer med viten og vilje gjør det for å bli lurt. Man kan jo anta at mange av disse mener healing virker, noe studien nettopp viser. Utfordringene er flere – man aner ut fra vitenskapelige kriterier ingen som helst ting om virkningsmekanismene – så hvordan skal man da finne den riktige metoden?

Inntil videre må vi derfor slå oss til ro med at flertallet av den norske befolkningen ikke slutter å bruke alternativ behandling fordi det ikke kan vitenskapelig forsvares eller forklares. Men «vanlige mennesker» går til alternative behandlere fordi det fungerer for dem. Det finnes ingen «vidunderkur» som virker for alle – heller ikke i helsevesenet.